Adrian Bugges fotobok om Y-blokkas fall er er et raseriutbrudd og en elegi.

Et helt år med Y

Viktigere bilder enn tekster.

Av Kåre Bulie for Klassekampen 10.011.21

En lastebil har kjørt opp foran Picassos «Fiskerne» på Y-blokkas ende. Vinduer er for lengst erstattet av plater, og snart skal mer skje. Datoen er 2. mars 2020, og motivet er det første av de tallrike bildene av blokka Adrian Bugge har inkludert i sin nye bok.

Det siste er fra nøyaktig ett år etter. Da er «Fiskerne» blitt stengt inne i en diger boks. Med blokka er det gått som tittelen forteller: «Bygget som forsvant».

I 2019 ga Bugge ut «Det nye Oslo», en beslektet fotobok som fortalte om endringene fjordbyen har gjennomgått etter årtusenskiftet, og inkluderte tilsvarende sultne gravemaskiner. Nok en gang har fotografen fanget slående urbane omveltninger, men nå altså konsentrert seg om én bygning han hadde et særlig nært forhold til. Siktemålet er dessuten mer åpenbart polemisk. «Bygget som forsvant» er både et raseriutbrudd og en elegi – over tapet av vår tids mest omtalte norske byggverk.

Utgivelsen føyer seg inn i tradisjonen fra Katja Høsts fotobok om Y-blokka fra i fjor, men er mer konsentrert i tid, har et annet uttrykk og inneholder flere mennesker. Boka er full av arbeidsfolkene som rev Erling Viksjø-strukturen.

Fargebildene skifter stadig i størrelse. Dateringen gir inntrykk av at fotografen har oppsøkt rivearbeidet flere ganger i uka og sirkulert rundt det: Den stadig mindre blokka og bygningsmassen omkring den sees fra skiftende vinkler og høyder. Trass i forsøkene på å stenge av området med høye gjerder, som Bugge samtidig dokumenterer, har han kommet overraskende tett på.

Også aktivistene som forsøkte å stoppe rivingen, er å se. «Kjære Erna. Ikke la ABB bli den nye byarkitekten», står det i fire hjerter med ekte blomster rundt på sperringene. Utgivelsen demonstrerer nemlig hvordan å forevige rivningsprosessen med nødvendighet også innebar å forevige de kraftfulle protestene mot den. Begge prosessene har det vært verdifullt å dokumentere, og Bugge har gjort det med like deler fagkunnskap og engasjement.

Mindre vellykket er tekstdelen, som fortsetter kampen med sterkere følelser og større ord enn bildene: «nasjonal selvskading», «traume», «svik».

Blokka genierklæres; dens erstatning og myndighetene – og Arbeiderpartiet – får gjennomgå. Så kompakt er enigheten at selv en leser som ønsket bevaring, tar seg i å lengte etter divergerende syn.

Til bokas ni skrivende hører Ellen de Vibe. Hennes oppfordring om å «vurdere nøye hva som er en riktig balanse mellom å ivareta byenes eksisterende verdier og sikkerhetshensyn» er det uansett grunn til å lytte til.