Alt skal bort før det nye kommer
Forfatter Ole Robert Sunde om den nye fjordbyen Oslo som vokser opp og fram og rundt.
Av Ole Robert Sunde
Fotografen Adrian Bugge har utgitt en fotobok: «Den nye byen, Oslo 2004-2018»; han har fotografert rivningen av gamle bygg, og havner, for å få plass til operaen, Barcode, Munchmuseet, det nye Deichmann og Nasjonalgalleriet på Vestbanen, og han har også tatt mange fotografier av disse nye byggene under oppføring.
Det er tre etterord i boka, de er skrevet av arkitekt-forsker Halvor W. Ellefsen, arkitekt og kritiker Gaute Brochmann, samt Osloforfatteren Hans Petter Blad; alle de tre etterordene er i en norsk, og i en engelsk språkdrakt.
Adrian Bugges fotografier er gjennomgående tause, om jeg kan si det slik, tiltross for at det er fotografier av mye rivning, så er det kanskje stillheten fra de grove fundamentene til nye bygg; som toner ut sin stille pust til meg, jeg aner ikke, men det er noe rart her, og det er de massive fundamentene som er tunge av betong; de bare venter på å bli omkledd og puster på en måte mot meg i all sin nakenhet, eller jeg tror de gjør det; som fotografiet av operaen i 2005; en kolossal kvadratisk betongblokk dominerer bildet og til høyre den runde og skråstilte hovedscenen og rundt omkring vegger av betong med oppstikkende armeringsjern, flere stillas og stabler med planker, løse bord, mer betong og alt er forarbeid og venter på å bli bekledd med ytre og indre vegger; det er nesten ikke til å fatte hvor de skal fortsette å jobbe, slik det var da det gamle Bislett ble revet og det nye begynte å vokse opp, og alle de gangene jeg gikk forbi kunne jeg ikke fatte hvem som hadde oversikten, og hvem som skulle gjøre hva.
Fotografiet fra Bjørvika er tatt i 2010, og de tre første byggene er ferdige, og til høyre er flere bygg på vei opp, med Tre store kraner som overvåker det hele, i forkanten et bygg som ennå ikke er revet, samt Bispelokket; det er et veldig nakent bilde, der det nå er tett i tett med hus; det ligger snø over alt og det passer til fotografiet, og forsterker nakenheten; dette er begynnelsen på det som nå heter fjordbyen og akkurat her har det blitt en interessant by-vegg som et vern; mot hva da, går det an å spørre?
Et fotografi er fra rivningen på Tjuvholmen; det er bare noe av en murvegg som er tilbake, rundt restene av murveggen, er det nøster av bøyde og tvinnete jernstenger, og av det som er tilbake av veggen, er en liten ruin, stikker det fram to armeringsjern; i bakgrunnen noe som minner om to tynne tårn, som også ser ut til å ha vært noe fra en murvegg som er borte; dette er rivningens estetikk, et stort tomt ingenting, alt er ødelagt til et stort øde, og det er alt på bildet, nei, ikke alt, ettersom noe av en bygning er synlig ytterst til høyre, i forkanten av ruinen, og i forkanten av de tynne og vridde jernstengene, er det et langt felt av ruinrester; det er som om jeg kan lukte betongstøv.
Alt skal bort før det nye kommer; det er et fotografi fra Sørenga og vi ser baksiden av Barcode og den ene sideveggen til Munchmuseet; og foran er det en gangbru over vannet; bildet er tatt i fjor, og det er mange kraner og alt forteller om en voldsom byggevirksomhet, og jeg har lest at de to byene i Europa hvor det bygges mest er Oslo og Istanbul, men hvem skal bruke, og bebo alle disse nye byggene; er vi mange nok?
Bugge har et fotografi fra 2014 og det er tatt fra baksiden av Vestbanen, og alle jernbaneskinnene er borte; alt er ryddet vekk for å begynne å bygge det store Nasjonalgalleriet og det som er synlig av Vestbanen virker forlatt og totalt tomt; en ser helt bort til Aker brygge og en av Nesoddferjene er synlig i det fjerne, så litt av Akershus festning; det er ikke ett menneske i bildet, liksom en krigsscene hvor alle de døde er borte, og de som lever har bokstavelig talt gått under jorda.
Et av de flotteste fotografiene i boken er tatt av Barcode i 2014 og viser den ene fasaden på et av byggene, det står ikke hvilket bygg, men det er en endevegg; den virker å være full av labyrintiske ganger i flaten, og det er mørke rektangler, og kvadratiske hull over det hele, men så er fotografiet så mørkt at det er ikke mulig å se om dette er vinduer eller bare skygger, om ikke det er begge deler, jeg velger å tro at det er begge deler; både skygger og vinduer, men det tar ikke bort tettheten i den massive veggen.
Og det er denne massive og tette veggen jeg liker med Barcode og Munchmuseet, for ikke å snakke om det nye Deichmann og den massive veggen til nye Nasjonalgalleriet, jeg vet ikke hvorfor jeg liker det; må jeg gå til en psykolog, for å bekjenne mine, ja, hva da, fordi jeg liker massive vegger, men jeg vet hvorfor; det er som de veggene med bøker jeg har på mitt arbeidsrom; det blir et vern mot alt det som er truende utenifra, det som er nakent og hardt; er det så enkelt, det er det ikke.
Bugge har et megetsigende fotografi fra Grønland mot Barcode i 2013; kanskje for megetsigende; det er et gatebilde med skoleungdommer/studenter som krysser en gate og i bakgrunnen flere vegger med fasader og tårnene til en moske; her er det mye som møtes; husfasadene er fra slutten av 1800-tallet og arkitekturen er klassisk empire, og rett ovenfor disse typiske bygårdene i Oslo, er det et bygg fra 1980-tallet, så moskeens tårn med sine gamle forbilder, og rett bak Barcode som stadig vekk er i sin vorden.
Det som binder sammen mange av disse fotografiene av bygg under arbeid, er at det er vann over alt, det er jo det som skal bli fjordbyen at Oslo åpner seg mot sjøen; det er mye vann og mye betong, og mange kraner, men det er også værutsatte bilder, flere tatt om kvelden og ofte i tåke eller dis fra havet, som fotografiet fra Sørenga/Bekkelaget fra 2016; en mann sitter eller bøyer seg ned; på kaiplassen inntil hans sko, eller det han sitter på, ser jeg et svakt omriss av en fiskestang med konturene av fiskestang-snella, hvor sveivehåndtaket stikker opp, i bakgrunnen ser vi store containerkraner, de minner om oljeplattformer som mangler flere etasjer med boreutstyr, leiligheter, landingsplass for helikopter, gangveier, osv.; over sjøen er det et grått belte av dis, og det er som om containerkranene svever over disen.
Etterordet til Halvor Weider Ellefsen er informativt og opplysende om hva som skjedde da ideen kom om å omdanne Oslo til fjordby; det ble lansert på 1980-tallet og det var Aker Brygge-konseptet som var først ute (1984): «Tanken om symbolbygg langs havna var ikke ny. Allerede på 30-tallet hadde Akvariekomiteen sett muligheten for å integrere et akvarium i Rådhuskomplekset. I Arne Korsmos plan for Vaterland i 1954 hadde han lokalisert en operabygning omtrent hvor den ligger i dag.»
Arkitekt og kritiker Gaute Brochmann som selv var med på å tegne et av byggene i Barcode, skriver om det nederlandske arkitektTrmaet MVRDV: «Jeg vet ikke hvordan MVRDV og de norske kumpanene (A-lab og DARK) jobbet med Barcode, men mitt inntrykk er definitivt at dette er et av de få tilfellene hvor man vant på å være visjonær. Jeg tror ikke MVRDV tenkte på hva Oslo kommune forventet seg, men heller hva de selv syntes var det kuleste og riktigste. Og så fikk de faktisk gehør for det. Noe som gjør at selv om du kan like eller ikke like Barcode, er det temmelig vanskelig å si at dette ikke er en karaktersterk og tydelig gjennomført byplan.»
Hans Petter Blads etterord er om hans oppvekst i Bekkelaget med utsikt til Mosseveien og havneanlegget og han er svært skeptisk til prosjektet ‘fjordbyen’: «Som en hån mot alt det som er sagt her står de nye bygningene ved fjorden, under Ekebergåsen, nedenfor Grønland, Vaterland, bak jernbanesporene som brakte oss alle på våre første, undrende reiser. Høyhusene (punkthusene, som vi sa da jeg var barn) sperrer for minnenes eksistens i våre liv, for forståelsen av historiens betydning, og det er åpenbart at bygningene, alene og samlet, er mindre enn hver eneste av oss, de vil glemmes, de er, for mitt vedkommende, allerede glemt.»
