Bygget virkelighet

KLASSEKAMPEN onsdag 8. april 2020

KUNST Kåre Bulie

En fotobok om minner som forsvinner, og bygninger som reiser seg.

Adrian Bugge: «Den nye byen. Oslo 2004–2018»

Uten Tittel, 2019

Det som slår meg når jeg blar i «Den nye byen», Adrian Bugges fotobok om den nye hovedstaden som er i ferd med å reise seg fra Filipstad i vest til Sørenga i øst, er hvor fort jeg har glemt hvordan Oslo inntil nylig fremstod. Hvordan så det egentlig ut i Bjørvika før Barcode reiste seg, og på Tjuvholmen før de luksuriøse leilighetsgårdene stod ferdig?

Forsidebildet vekker en vag overbevisning om at det viser frem det nye Munchmuseet på et tidlig stadium. Sikker på annet enn minnets utilstrekkelighet blir jeg likevel ikke før jeg slår opp bakerst i boken.

Kunstneren har fulgt den formidable utviklingen langs Oslos havnefront siden 2004. De 45 bildene som har fått hver sin høyreside i den elegante trykksaken – venstresiden er alltid blank – forteller først og fremst om de voldsomme fysiske endringene som preger fjordbyens fremvekst. Ordet voldsomme er ikke tilfeldig valgt: Mellom bilder av bygninger, gamle og nye, på skiftende stadier, har Bugge plassert bilder av apparater som river. Særlig et motiv fra Tjuvholmen i 2005 er dramatisk: Den dyrelignende maskinen liksom spiser seg inn i det bestående, på et uklart svart-hvitt bilde som er så krevende å orientere seg i at den nøkterne realismen som preger boken for øvrig, viker.

Fotografiene veksler mellom å være i svart-hvitt og i farge. Vær og lys skifter. De større bypartiene er langt flere enn detaljene. Bugge hopper litt frem og tilbake i tid, men historien han forteller, beveger seg likevel jevnt fremover.

«Den nye byen» er ikke representant for den typen arkitekturfotografi som vil få bygninger og byer til å ta seg best mulig ut. Heller enn av elegante former og storslåtte panoramaer består utgivelsen i hovedsak av bilder av byen som er omtrent slik man kan se den som en vanlig, om enn over gjennomsnittet oppmerksom, fotgjenger.

Bugge har vært interessert nettopp i den fysiske opplevelsen av det nye Oslo: «hvordan det er å oppholde seg i de smale, skyggefulle byrommene mellom blokkene, der folk flest haster forbi og få andre enn røykere fra kontorene vil være». I den grad personer opptrer i bildene hans, er de nesten alltid ansiktsløse og sett på avstand. Følelsen av det lille mennesket i det store urbane landskapet dominerer.

I tillegg til fotografens forord er tre korte – og høyst ulike – tekster inkludert: Forskeren Halvor Weider Ellefsen beskriver de lengre linjene i fjordbyutviklingen, forfatteren Hans Petter Blad bidrar med en mer litterær tekst om Oslo før og nå, og Gaute Brochmann reflekterer over Barcode med utgangspunkt i at han som fersk arkitekt arbeidet for et av de involverte kontorene.

Barcode fremstår da også som bokens hovedrolleinnehaver. Bugge har i tillegg oppsøkt andre bydeler for å undersøke hvordan rekken tar seg ut derfra. Akkurat nå, da jeg antar at nesten alle som jobber i Barcode, har hjemmekontor, er det vanskelig å la være å undre på om denne tidstypiske arkitekturen og de halvferdige bygningene som omgir den, er i ferd med å bevege seg mot et nytt og dystrere stadium.